På klimatoppmøtet i Rio i 1992 konkluderte de deltagende statene med noe som i dag vil bli sett på som radikalt: de bestemte at klimakampen skulle vinnes lokalt, ved å dyrke de selvbergede, kortreiste lokalsamfunnene. I dag skylder en gjerne på at Kina må handle før vi gjør det og at internasjonale avtaler skal avgjøre alt. Jeg tror det er klokt å huske på det kortreiste og lokale som klimaløsning.

For oss som er kommunestyrepolitikere i Bærum betyr det at vi må gjøre det enklest mulig for familier å transportere seg til fots, på sykkel og med kollektivtransport. En åpenbar del av løsningen må være å bevare skoler som ligger i tilknytning til etablerte nabolag, der det oppleves som unødvendig å benytte bilen.

Løkenhavna er et perfekt eksempel på et godt lokalsamfunn der flyten av mennesker skjer utslippsfritt. Det er mulig for mange å gå til Hammerbakken skole og til Løkenlia barnehage – faktisk virker det nokså fjernt å prøve å kjøre dit.

Gjennom min oppvekst på Kolsås har jeg sett at skolen har skapt en spesiell tilhørighet og trygghet for barna. Nabolaget har liksom noe eget ved seg. Det er forståelig at innbyggerne der opplever vedtaket om å legge ned Hammerbakken skole som opprivende.

Dette er en småtrinnskole. Nettopp 1. – 4.-klassinger har ekstra behov for en kort og farefri skolevei. Å gjøre skoleveien lengre er å motarbeide det vi prøver å få til av endrede mobilitetsvaner. Vi vet at mange tar bilen på reiser mellom 1–5 kilometer og at veitrafikken står for 82 prosent av klimagassutslippene i kommunen vår. Derfor er det veldig naturlig å beholde skoler det spaseres til og samtidig gjøre skoleveier over hele Bærum så sikre som mulig for de minste.

Kort vei til skolen er det beste for både mennesker og miljø. Derfor bør Hammerbakken bestå.