Budstikka slo 17.november opp at Venstre nå har blitt oppmerksom på nødmast-saka på Rykkinn. Det gjelder ei nettverksmast som er blitt satt opp ved Rykkinnhallen, i et område med mye ferdsel, uten beboernes viten og vilje. Motstanden som har fulgt i kjølvannet av dette skyldes blant annet usikkerhet rundt stråling fra masta.

At masta avgir stråling er sikkert, men er det skadelig eller ikke? Kommunen har ifølge eget utsagn fulgt “Statens stråleverns vurderinger”. Bak denne noe vage formuleringa dreier det seg sannsynligvis om SFTs såkalte grenseverdier for stråling. SFT mener at all stråling under et visst maksimumsnivå er akseptabelt. Det er i så måte tankevekkende at andre land (bl.a Sveits) har et lavere maksnivå, slik at stråling som blir akseptert i Norge, ikke ville blitt akseptert der.

Det finnes selvfølgelig mye forskning om stråling og grenseverdier, men da også mye uenighet og sprikende forskningsresultater. For legfolk kan det virke umulig å bli klok på dette. Det mest rasjonelle er da å følge et føre-var-prinsipp: satse på å begrense stråling i samfunnet før man “oppdager” at det blir et problem. Tenk om man for eksempel hadde slått fast ulempene ved røyking 10 eller 20 år tidligere? Dessuten reagerer folk ulikt på stråling. De aller fleste merker kanskje ikke strålekildenes nærvær, mens andre føler sterke plager. Ifølge organisasjonen Foreningen for el-overfølsomme er stråling allerede et betydelig problem.

Leser man partiprogrammene til Bærum Venstre og Akershus Venstre for 2007-2011, finner man ingenting om denne problematikken. Ja, dette gjelder de politiske partiene generelt. Det er derfor flott at Venstre nå innser de mulige ulempene ved å introdusere strålekilder i hytt og vær. I første rekke trenger man tross alt oppmerksomhet rundt problematikken. Hvis folk først blir kjent med saka, kan de selv bestemme seg og ta stilling. Hvis så master, basestasjoner og annet plutselig installeres på tvilsomme steder, må folk også kjenne til at det finnes kanaler for å protestere.

På Rykkinn har beboerne har følt seg overkjørt. Masta blei satt opp uten tilstrekkelig forhåndsvarsel, mente flere, noe kommunen også innrømmer i Budstikkas artikkel. Utover dette henviser kommunen til at mastene bygges av et eget selskap, og at disse har ansvaret for ”å følge rutiner for føre-var-prinsippet”. Imidlertid måtte kommunen først gi dem byggetillatelse, så selskapet har trolig beveget seg på riktig side av lover og reguleringer. Og når ingen konkret regel er brutt, blir det lett å tåle problemet ”så inderlig vel”. Det burde likevel ringt ei bjelle hos noen da de så at masta ville komme midt i et ferdselsområde. At det ikke alltid skjer, skyldes trolig at stråling ikke har vært sett på som noe problem.

Hva så med overdrevne naturinngrep, er det et problem? Konkret sikter jeg her til ei sak der Hafslund har hogd en del skog på Jar som (etter Hafslunds syn) kom for nær en av deres kraftledninger. Organisasjonen Lysakervassdragets venner reagerte da de så at skogen tilsynelatende var hogd helt på måfå – store som små trær var meid ned. Generelt er det ikke alltid bra å gjøre dette, men heller hogge noen trær her og der. Resultatet blir da såkalt fleraldret skog, altså skog der vekstene har forskjellig alder. Et mangfold av vekster gir også et større mangfold av dyr. En skog der alle vekstene er like gamle, ligner derimot mer på en plantasje, og har betydelig lavere naturverdi. Det som gjør nedhogginga på Jar verre, er at området inneholdt en trua, såkalt rødlista skogstype.

Igjen var det en underleverandør som hadde skylda. Hafslund innrømte feil, men henviste til at underleverandøren ”ikke har fulgt våre retningslinjer”. Holder en slik slepphendthet mål? I artikkelen, som sto i Aftenposten Aften, spekuleres det i om det ikke var første gang slikt skjedde. I likhet med saka på Rykkinn, har retningslinjer og, ja, fornuft kommet i annen rekke. Utbyggere og andre tar gjerne stilling til enkeltsaker, og kjører på dersom det ikke foreligger noe eksplisitt forbud. Ser man på helheten, kan det imidlertid fort danne seg et mønster. Nærmiljøet blir i slike tilfeller taperen.