Skremselsbildet om at MDG vil «skru av kranen over natten» brukes helt bevisst av AP, Høyre, Senterpartiet og FrP for å villede velgere. Inntektsstrømmen fra de mange oljefeltene som er i drift i dag (som på Utsirahøyden vest for Stavanger, der gigantfeltet Johan Sverdrup ligger) vil fortsette ufortrødent selv om ny leteaktivitet blir stoppet i 2022. Det er produksjonen, ikke letingen, som gir penger til staten.
Rammebetingelsene på norsk sokkel gjør det veldig gunstig å lete etter olje. Alle utgifter til leting kan skrives av på skatten, mot at Staten får en stor del av kaken når den kommersielle driften starter. Alle former for leteaktivitet er dermed en utgift for Norge, uansett hvor mye tid selskapene bruker på å lete og hvorvidt de finner noen utvinnbar olje på feltet eller ikke.
Oljeleting i Nordsjøen og Barentshavet er naturligvis tidkrevende. Det kan gå flere år fra man begynner å lete på et felt til man finner et reservoar, spesielt på et nytt felt. Det tok 40 år med boring for å finne olje på Utsirahøyden. Noen reservoarer blir først kommersielt interessante flere tiår etter at det første funnet blir gjort. (Med Gina Krogh tok det 43 år). Selve utviklingsfasen (fra investeringsbeslutning til produksjonsstart) kan ta 10 år på et nytt felt, med den beste teknologien som finnes i dag. Der det gjøres nye funn i nærheten av eksisterende produksjonsanlegg går det naturligvis raskere (tie-back).
Oljeleting på norsk sokkel kan per i dag se samfunnsøkonomisk lønnsomt ut, men det krever et langsiktig perspektiv med store investeringer og stabile rammebetingelser. Alt må en dag ta slutt. De fleste unge i dag forstår at verden ikke kan fortsette slik stort lengre, med stadig flere klimarelaterte naturkatastrofer og økosystemer som kollapser. Megabranner, flom og tørke har nå blitt en realitet i store områder i Europa og Nord-Amerika. Dersom en velger for eksempel tenker at Norge bør stoppe med oljeproduksjon om cirka én generasjon (e.g. innen 2050), så er det allerede uinteressant å lete videre på nye felter. Aktiviteten krever enorme investeringer, der Staten med dagens system tar all risikoen og hele regningen. Dette er ikke det samme som stans i oljeproduksjonen, som MDG har foreslått skal skje fra 2035.
Leverandørindustrien har sett skriften på veggen for lenge siden. De er i full gang med å omstille seg mot nye muligheter, uavhengig av hvem som vinner valget i Norge. Offensive ledere som Aker’s Kjell Inge Røkke sutrer ikke når verden endrer seg, de tenker fremover. Sønnen Kristian leder nå Aker Horizons, et selskap som investerer utelukkende i grønn industriutvikling – hovedsakelig offshore. Aker Solutions har også store ambisjoner innen fornybar energi, og har nylig vunnet en stor kontrakt på utvikling av havvind-systemer. Begge selskapene har hovedkontor på Fornebu i Bærum.
Det virker som Høyre og Arbeiderpartiet tror at norsk leverandørindustri trenger et par tiår eller mer på å omstille seg, for at ikke kunnskapen skal gå tapt. Men om vi trenger så lang tid vil Norge være fullstendig akterutseilt innen vi er klare. De store industrilandene investerer allerede enorme summer på å utvikle bærekraftige løsninger innen de samme områdene som Norge har kompetanse på, som havvind, karbonfangst, kjemisk prosessindustri og grønn hydrogenproduksjon. Togene går nå, i Kina, USA, Tyskland og Frankrike. Mange i Norge er dessverre redde for at vi skal hoppe på for tidlig, men det er mye vanskeligere å hoppe på et tog når det har kommet opp i fart.
Inge Solberg-Johansen