Ungdommer vi har sett i gatene i år, er sinte fordi klimaendringer vil få dramatiske konsekvenser for infrastruktur, matforsyning og vår grunnleggende trygghet. Dette vet de fordi de har lest nyheter, ikke fordi de har hørt på MDG. De har også forstått at virkemidlene for å stanse klimakrisa er nødt til å være drastiske, fordi vi har utsatt å kutte utslipp lenge. Dette vet de fordi de har hørt på en jevnaldrende aktivist som har lest klimarapporter fra verdensledende forskere fra side til side, i motsetning til de fleste voksne.
De grå partiene Ap, H og Frp tror visst de vet bedre enn vitenskapsfolk og har mer veloverveide følelser enn ungdom. Klimarapportene er basert på konservative scenarioer og forskere varsler at det kan gå fortere med klimaendringene enn vi først antok. Ungdommens reaksjon på dette er derfor helt proporsjonal til utfordringene. Det er kanskje også logisk av de grå partiene å reagere med apati og trøstende fortellinger, men det fører ikke til god politikk.
Jeg blir selv ofte grepet av en intens følelse av tap og hjelpeløshet når jeg tenker på fremtiden. Ikke fordi klimautfordringen er umulig å løse. Det er den ikke. Det er andre politikeres innsats for å forklare at sterke virkemidler er unødvendig, som gjør at jeg får pustevansker. Når jeg er sammen med andre som er bekymret, føler jeg meg lettere. For første steg til handling er en realistisk problembeskrivelse og en skikkelig realitetsorientering. Her svikter de største partiene.
Jeg lurer på om det heller er Ap, H og Frp som mangler mot – og tro på at mennesket selv kan styre samfunnsutviklingen. Jeg forstår ikke hva de har å tape på et føre-var-prinsipp. I verste fall, om dette skulle bli enklere enn antatt, har vi redusert helseskadelig luftforurensning og frigjort oss fra en forbruksloop der vi hele tiden må tjene mer for å kjøpe mer for å kaste mer.
Verden har alltid vært i endring. Om det ikke var det grønne skiftet, hadde noe annet tvunget frem elementære forandringer av måten vi lever på. Uavhengig av klimaendringene er det klokt å stille spørsmålene MDG stiller – om hensynsløs konsum av natur, grov utnyttelse av dyr og mer tid fremfor penger. Fossilpartiene feiltolker og svartmaler dette grønne prosjektet, som de ikke åpenbart forstår og dermed føler seg truet av.
Å stanse klimaendringene trenger ikke å bli så ille, men frykten for dem øker når politikerne forsøker dysse ned omfanget. For er det noe som virkelig skremmer meg, er det maktpersoner som insisterer på at det løser seg uten nytenkning – med markedsmekanismer og litt optimisme. De har forstått mindre enn en gjennomsnittlig trettenåring.
