I 2005 fortalte Budstikka at senteret “har aldri hatt som mål å bli størst”, og at de “skal være et hyggelig nærsenter”. Det holdt tydeligvis ikke, for nå må det angivelig “oppgraderes for å ikke tape i konkurransen med de andre sentrene”. Problemet er selvfølgelig at med en ensidig profittenkning ser man ikke når nok er nok. Om noen år må senteret igjen utvide for å overleve. De skaper altså en perpetuum mobile (evighetsmaskin) for egen profitt: på et tidspunkt vil den utvidede bygningsmassen også bli for liten, og nye utvidelser vil i deres øyne være absolutt nødvendig.

Å godta monstrøse bygg som Sandvika Storsenter har gjort vondt verre. Ikke bare for nærmiljøet i Sandvika, men også ved at andre sentre som vi ser her prøver å holde tritt med dem. Det går ikke i lengden. Blant annet satte politikerne i fjor foten ned for en utvidelse av Rykkinnsenteret, fordi senteret prøvde å spise seg inn i nærområdets natur og arealer som er ment for andre ting.

Noen vil si at nærsentere er ønskelige, fordi folk slipper å kjøre lengre distanser med bil. Det er sant. Men når Østerås senter ønsker å øke parkeringsarealet fra 970 til 7070 (!) kvadratmeter, vitner det ikke om at slike hensyn er tungtveiende.

Det er flott når Bærums politikere tør å tale de mer hissige delene av næringslivet imot. Kjøpesentrene er nemlig ikke så nødvendige at vi må si ja til alt de ber om. Å la næringsinteressene ta styring i arealpolitikken må vi ha oss frabedt.