Veien som er gått

av Morten Haave

Budstikkas lederartikkel 1.desember begynner med å slå fast at “På slutten av 60-tallet sto dagens E18 ferdig. Siden har ingenting skjedd – bortsett fra at trafikken har økt formidabelt”. Budstikka skriver trolig dette for å tegne et bilde der Bærum blir kategorisk forfordelt, for så å oppildne folk til å “kreve sin rett”. Imidlertid er nok påstanden ikke helt riktig, da det blant annet under Oslopakke 1 og 2 kom diverse forbedringer av E18 vestover. Blant annet fikk Lysakerkrysset en utbedring, kollektivfelter kom på plass, og Bærums-pendlere nøt godt av bygging av Festningstunnelen (og Granfostunnelen).

At trafikken har økt formidabelt, var bare å vente. Politikken som er ført i samme periode har nemlig lagt til rette for 1) privatbilisme og 2) kraftig befolkningsøkning i regionen (selv om enkelte anslag, som ett fra 1963 om 120 000 innbyggere i Bærum i 1980, ikke slo til). Og hva hvis vi vrir på Budstikkas klage? Betydelige t-baneforlengelser har vært på tegnebrettet i omtrent 90 år, men har bare kommet så langt som til Kolsås (1930) og Østerås (1972). “Siden har ingenting skjedd”. Kolsåsbanen er dessuten stengt, og Fornebubanen eksisterer ennå ikke. Toget har vært underprioritert i tiår etter tiår (for 25 år sia var det trevognene folk mislikte), og det kreves stadig ekstrabevilgninger for å etterkomme de mest basale vedlikeholdsbehov. I det hele tatt er det fristende å kommentere Budstikkas påstand om at “selv om kollektivtilbudet bygges ut er det ennå ikke godt nok” med følgende: hvordan kan avisa være så skråsikker på dette, når det ikke er prøvd?