Ingri Zeiner-Henriksen

6.kandidat, Psykologspesialist

Født i Oslo 1958. Gift, 2 barn.

Oppvokst  i Asker og Bærum, bodd 20 år i Oslo, deretter i Bærum ved Vestmarka siden 2001.

Har embetsstudiet i psykologi fra universitetet i Oslo og er spesialist innen klinisk Barne og Ungdoms psykologi.

Har arbeidet en årrekke i spesialist-helsetjenesten ved Barnemedisinsk avdeling, sosiallediadrisk seksjon med team for alvorlige spiseforstyrrelser og seksuelle overgrep. Samt ved  Nasjonalt  Kompetansesenter for Psykisk helse og hørsel.

Har også omfattende praksis fra barne- og ungdomspsykiatri i Oslo, Bærum og Asker, og har veiledet og undervist ulike yrkesgrupper og studenter.

Ingri er friluftsentusiast og snørekjører på ski med spreke hunder så lenge det finnes skiføre. Fjellturer og topper i Jotunheimen eller Raggsteindalen står også høyt i kurs. Som fremkomstmiddel i skjærgården sommerstid er favoritten tomannskajakk med en sprek mann som fornybar energikilde.

 

Verv i MDG:

Bærum MDG styret siden januar 2019

Bærum MDGs valgkamputvalg  2019

Sto på Bærum MDGs liste ved forrige valg.

6.kandidat til Bærum MDGs kommunevalgliste 2019.

 

Egenpresentasjon:

Jeg har alltid satt stor pris på natur og friluftsliv og trives best i skog og mark, på sjøen og i fjellet. Derfor ble jeg tidlig engasjert i hvordan vi forvalter naturen og dens ressurser.

En av de første sakene som opprørte meg sterkt var de store vannkrafts-sakene på 70-80-tallet, i de tilfellene der det førte til at unik natur og kultur ble demmet ned. For eksempel Dagali-Veig-vassdraget som ble vernet etter store protestaksjoner. Da den frodige Innerdalen  med sine vakre setre og det unike Alta-vassdraget sto for tur var jeg gammel nok til å bli med på aksjonene der. Begge sakene tapte vi til tross for det dype engasjementet fra Norges urbefolkning i Alta-saken.

Forøvrig har saken klare paralleller til dagens Vindkraft-debatt, hvor behovet for fornybar energi får oss til å bygge ut unik og urørt natur, fremfor å satse på alternativer og  redusere energiforbruket.

På 80-tallet bodde jeg på småbruk i Maridalen,var opptatt av økologisk landbruk og inspirert av en spirende grønn bevegelse og ett nytt grønt parti. Venner og kjente sto  på de grønnes valglister for Oslo og politisk var dette det riktige partiet for meg.

Lokalt i Asker og Bærum var Natur og Ungdom en kilde til engasjement. Vi  protesterte mot riving av vakre trehus og aksjonerte mot at nytt kjøpesenter skulle bygges på dyrket mark.

Da som nå sto E18 på dagsorden og arealsaker endte ofte med at dyrket mark ble bygget ut. Men mange av miljøproblemene fra 70-80-tallet er delvis løst på grunn av godt internasjonalt politisk samarbeid. Lokal forurensning av luft og vann fra industrien er kraftig redusert, bilene har fått utslippskrav, og lokal luftkvalitet er mange steder kraftig forbedret. Langtransportert forurensning og sur nedbør er et langt mindre problem i dag. Vi har nesten fjernet utslippene av ozon-nedbrytende stoffer, og det er for eksempel langt mindre PCB i isbjørnen på Svalbard. Disse eksemplene viser at det nytter å løse store problemer. Hvis man agerer i tide og  viljen til å gjøre noe er sterk nok, kan god miljøpolitikk som fører til konkrete krav og tiltak faktisk virke!

Men to helt grunnleggende problemer har bare blitt større, uten at vi er i nærheten av å løse dem. Det ene er de menneskeskapte klimaendringen. Det andre er summen av store og små naturinngrep og endringer i arealbruken som er hovedårsaken til det skremmende tapet av arter og naturtyper verden opplever i dag.  For meg har det blitt stadig tydeligere at disse to problemene til sammen utgjør en alvorlig og raskt økende trussel ikke bare mot naturen og artsmangfoldet, men mot vårt livsgrunnlag og vår fremtidige sikkerhet og velferd. Politisk er dette krevende problemer å løse, fordi de er så nært knyttet til den økonomiske veksten og vårt økende forbruk av energi, naturresurser og arealer. De som er i tvil om alvoret i situasjonen, bør lese de siste rapportene fra FNs klimapanel og FNs naturpanel, som tegner et dystert bilde basert på det vi har av vitenskapelig basert kunnskap i dag. Sammendragene er to tastetrykk unna.

Miljøpartiet de Grønne er etter mitt syn det partiet som har den mest troverdige politikken for å gjøre noe som monner med disse problemene, både nasjonalt og i Bærum.

Kommunene har en sentral rolle, blant annet gjennom areal- og transport-planlegging, avfallshåndteringen, og gjennom offentlige innkjøp. Bærum har lite industri og andre større utslippskilder, sement til tunneler eller bygg i Bærum gir utslipp i andre kommuner, det gjør også transporten av varer til våre kjøpesentre og butikker. Derfor gjenstår det aller meste av utslippstallene i Bærum fra biltrafikken. Utbyggingsmønstre og hva som skjer med transportsystemene våre vil bli avgjørende både for naturmangfoldet og klimagassutslippene i Bærum i årene fremover. El-bilpolitikken hjelper, men det er også behov for å redusere biltrafikken og transportbehovet.

Bærum er en av de kommunene i landet med høyest gjennomsnittsinntekt. Det er en god ting på mange måter, men betyr også at hver enkelt av oss i gjennomsnitt har høyre  utslipp av klimagasser og belaster miljøet mer enn andre gjennom et høyt forbruk av energi og råvarer. I følge Statistisk Sentralbyrå forårsaker den rikeste tidelen av befolkningen fem ganger så høye utslipp av klimagasser som den tidelen som tjener minst. Årsaken er at rike flyr mer, kjører mer bil, får større hus, flere hytter og større båtmotorer jo rikere vi blir. De av oss som har god økonomi og høyt personlig forbruk har etter mitt syn en særlig forpliktelse til å ta noen grep for å redusere vårt personlige klima-fotavtrykk. Det samme gjelder en rik kommune som Bærum.  Det er vi som har best råd til å gjøre endringer både som borgere og som kommune. Teknologier som el-biler og solstrøm vil hjelpe. Men det er ikke nok. Vi må også endre våre vaner og forbruksmønstre.

Det meste av vårt fotavtrykk på klima og miljø er solid plantet andre steder enn i Bærum. En ferie på Bali synes ikke på hjemkommunens klimagassregnskap. Ei heller innkjøpet av den nye cabincruiseren som ligger i Kragerø, eller møbler, klær og elektronikk produsert i andre verdenshjørner. Mye av dette er det lite Bærums politikere alene kan gjøre noe med. Men kommunen kan føre en politikk som gjør det lettere for innbyggerne å ta miljøvennlige valg i hverdagen, og som gjør det attraktivt å tilbringe mer av fritiden i nærområdene, og da kanskje heller i en kajakk eller en el-båt enn i en cabincruiser på fossilt brensel.

I Norge har vi i minst 30 år vært verdensmestere i å sette ambisiøse klima- og miljømål på lang sikt. Men vi har som oftest ikke gjort noe seriøst forsøk på å iverksette de tiltakene som må til for å nå dem. Når måldatoen har nærmet seg, har vi gjerne sluttet å snakke om målet, og i stedet satt nye, ambisiøse mål enda lengre inn i fremtiden.

Slik kan vi ikke fortsette, og stor oppslutning fra velgerne om MDG er etter mitt syn den beste garantien for at nødvendige tiltak blir gjennomført i tide. Andre partier har også fine miljømål og klimamål i i sine programmer. Men når de har vært i posisjon har de ikke hatt evne eller vilje til å iverksette de tiltakene som skal til for å nå dem. Det kan et sterkt MDG gjøre noe med.

Jeg er også opptatt av andre sider ved kommunens politikk enn det som har med miljø og klima og gjøre.  Sykehus, andre helsetjenester og omsorgs-tilbud til unge og gamle er viktige saker for meg. Arbeidet med barn og ungdom gjennom mange år som psykolog har også lært meg hvor viktig det er med velfungerende skoler, sykehus, psykiske helsetjenester, fastleger, nødetater, barnevern, politi, idrett og fritidstilbud. Godt samarbeid med pårørende og god kommunikasjon på tvers av etater er ofte avgjørende for å gi god hjelp, spesielt i vanskelige saker, kriser eller ved spesielt dramatiske hendelser.